Valgets kval

Jeg har lest en bok som heter “I morgen var jeg alltid en løve” av Arnhild Lauveng. løveDen beskriver hennes historie i den tiden hun var schizofren. Hun er nå frisk og arbeider som psykolog. Meget gripende og sterkt skildrende fortelling. For en innsikt! Kan virkelig anbefales.

Det var noe jeg reagerte spesielt på der, som fikk meg til å tenke. I en situasjon som barn ble hun stående og måtte ta et valg om hvem hun skulle være, hvem hun skulle identifisere seg med. Skulle hun være den snille, pliktoppfyllende, stille? Eller skulle hun gå for den livfulle, sprudlende og fargerike? Valgets kval gjorde at hun ikke valgte noen av delene, men forholdt seg passivt til de begge. Slik begynte hun å utslette seg selv og lagde opp en fiktiv person som kunne ta ansvar for alt det hun selv ikke klarte. Denne personen representerte alle kravene og forventningene som stiltes til henne. Alle de oppgavene og ansvaret som hun måtte stå til rette for og valgene hun måtte ta. Hun forklarer det som et dilemma som vi mennesker havner i når vi har flere motstridende behov og tanker som det ikke er mulig å romme samtidig, og som vi derfor splitter opp. I hennes tilfelle i flere personligheter.

Hun legger også vekt på viktigheten av å skape en identitet tidlig ved å bli stilt spørsmål som:

  • hvem er du
  • hva vil du
  • hvor vil du
  • hva er viktig for deg
  • hvilke grunnleggende verdier vil du stå for
  • hva liker du
  • hva liker du ikke
  • hvilke drømmer har du

Hvem har ikke gått rundt og fundert på disse spørsmålene? I tenårene f.eks. Men er det noen som hjelper oss med å formulere svarene fra egen tunge? Eller forblir det bare spørsmål? Forfatteren mener at svarene vi kommer frem til er de sterkeste markører på hva som er de riktige, viktige og fornuftige krav til oss selv på bakgrunn av egne referanserammer og ikke andre sine. Det handler om å bryte vaner og forventninger og forholde oss til egen rolle og eget ansvar.

Det antas at lidelsen schizofreni oppstår i alderen 16-25 år, altså i den perioden vi er mest frustrerte og blir dratt i forskjellige retninger. Det sies også at lidelsen kan oppstå i perioder med stress, en opplevelse av manglende mestring, og ikke minst stigmatiserende holdninger.

Dette burde få det til å ringe en bjelle både her og der. I dagens samfunn hvor det stilles så store krav til alt og alle, er risikoen for at vi går på en smell stor. Ikke nødvenigvis så graverende som å bli schizofren, men psykiske lidelser øker. Utmattelseslidelser øker. Vi skal tørre å stille spørsmålet: hvorfor?

Jeg er så glad for mitt møte med NLP. Der er disse spørsmålene helt grunnleggede og  identitetsskapende. Det forandret mine tanker om meg selv og mine medmennesker, både mine holdninger og  handlinger. Det eneste jeg er lei meg for er at det ikke møtte meg på et tidligere tidspunkt. F.eks som tenåring. Det kunne spart meg for mye “bryderi” og mange omveier.

Noe som har hjulpet meg mye i min prosess er å ikke se på på meg selv som et enten/eller. Enten er jeg sterk eller svak, jeg er tålmodig eller jeg er utålmodig, jeg er pliktoppfyllende eller jeg er slurvete. Jeg er både og. Jeg er sterk og jeg er svak, jeg er tålmodig og utålmodig, jeg er pliktoppfyllende og slurvete. Ved å integrere disse begge delene av meg som en enhet snarere enn en splittethet, har jeg unngått mye unødvendig slitasje og frustrasjon. Det handler om aksept.

Men jeg skulle bli godt voksen før jeg skulle lære og forstå dette. Nå holder jeg på med å vikle meg ut av det jeg har viklet meg inn i. Det kalles utvikling 🙂

Mitt ønske er at vi som går foran og har skjønt dette, skal hjelpe de som kommer etter med å identifisere sine egne svar. Blir vi aldri guidet videre, hvis vi bare henger igjen med spørsmålene, så er det lett å gå seg vill i eget hode. Hvis vi kan bidra til at andre kan integrere denne kunnskapen tidligere og skape seg en sterkere følese av egen identitet, da tror jeg vi lettere kan si ja til det som passer inn og nei til det som ikke passer. Slik at det blir samsvar mellom indre ønsker og ytre handling.

Kongruens heter det. Noe jeg tror er uhyre viktig for vår egen helse.

Og det hadde ikke forundret meg om dette enkle grepet hadde syntes på statistikken over psykiske lidelser og utbrenthet i framtiden.