Hver dag

Det er noe jeg gjør hver dag. Jeg går i tankefella. Da vet jeg egentlig ikke hva det er jeg driver med. Jeg roter bort nøkler og penner og huskelapper, plasserer ting et helt annet sted enn de skal være. Jeg tror f.eks ikke at en pakke med tørkede nudler skal ligge i kjøleskapet? Eller at hårbørsten skal ligge sammen med kjøkkenredskapene?

Men det driver jeg altså med. Når jeg tenker på noe annet enn det jeg egentlig driver med.

Og slik går nu dagan…..

Med mindre de ikke gjør det.

Jeg har nemlig lært meg å bli bevisst. Bevisst på hvor det er tankene mine går. Eller i hvert fall delvis bevisst da, det glipper jo hele tiden for jeg har jo skjønt at det er den oppgave hjernen min har – å tenke. Og så tenker jeg da…. hvem er det som bestemmer hva jeg skal tenke og når jeg skal tenke det? Er det hjernen  min eller jeg? Hvem har kontrollen?

Jeg har nemlig skjønt at siden jeg kan separere ut at tanken min bare er en tanke, jeg kan faktisk  ta den ut av sammenheng og se på den, observere den, da er jo ikke tanken min og jeg ett. Da kan jeg jo velge om jeg vil tenke denne tanken eller ikke. Så lenge jeg er bevisst.

Noe jeg ikke alltid er. Men å ha denne kunnskapen, er gull verdt. For jeg kan jo plage meg selv med ting som skulle vært gjort, ting som ble gjort. ting som ble sagt eller forble usagt, og jeg kan fortsette med å plage meg selv med bekymringer om fremtiden eller med tristesser fra fortiden. Men er det nyttig? Tjener det en hensikt? Hvilken tilsand setter jeg meg i ved å tenke disse tankene? Jeg kan oppnå å bli frustrert, ergelig, trist, usikker, tafatt, handlingslammet osv. Er dette følelser jeg ønske å ha nå? Kan jeg sette de på vent? Til i kveld kanskje så jeg kan sette meg ned med et glass rødvin og skikkelig gosje meg inn i de, gni de inn…..eller trenger jeg å la de ta plass inni hjernen min i det hele tatt?

Joda, jeg aksepterer at de kommer på besøk, koselig det innimellom å bli litt trist, men ikke akkurat når jeg står og skal ha det hyggelig da, eller gjøre en oppgave eller være sammen med sønnen min. Da passer det ikke like greit.

Så vil du vite hvordan jeg gjør det?

Først må jeg bli bevisst at jeg er ubevisst.

Det er en treningssak. Lag deg en dag hvor du trener på å bli bevisst hva det er du tenker på, hvor tankene dine vandrer. Skriv så ned et par episoder: Hvor var du? Hva gjorde du akkurat da? Hvordan startet det? Hvor var det tankene dine vandret? Hvilken følelse fikk du da? Slik kan du starte bevisstgjøringsprosessen.

Så jorder jeg meg.

Og det kan jeg gjøre på en så enkel måte at jeg tramper litt i gulvet, så jeg kjenner at det er her jeg er og ikke der tankene mine er.

Så tar jeg kontakt med pusten.

Ett drag inn og ett drag ut og vips så er jeg tilbake i rommet.

Også omfokuserer jeg.

Det vil si at jeg velger å tenke på noe annet, f.eks det jeg gjør akkurat nå. Kan være nyttig det når jeg kjører bil og holder på å smadre bilen foran, eller bare når jeg står og vasker opp. Kjenner vannet mot hånda, ser at kjelen blir rein, hører at det plasker og skvulper…..Eller jeg kan installere en ny tanke, et fint bilde inni hodet mitt som gjør at jeg føler meg glad, fornøyd, avslappet, forventningsfull eller andre digge følelser.

Skjønte du det? Synes du det høres komplisert ut? Belønn deg sjøl for at du nå trer inn i de bevisstes rekker. Du er blitt oppmerksom på at du har et valg. HA! Der har du den hjerne! Det er en treningssak. Akkurat som om du skulle trene biscepsen. Den blir jo ikke spesielt større om du trener den en dag (joa kanskje i speilet men…), de fleste trenger repeitisjoner, flere. Sånn er det med hjernen og. Den trenger å forstå at du tar kontroll.

Så nå vet du det. Dette er bevisst tilstedeværelse. God mindfullness.

Vær så god – begynn å trene. Så slipper du kanskje å lete etter bilnøklene dine i søppeldunken. Jeg trener på å slippe akkurat det jeg og. 🙂