Det skumle brevet

Det lå i postkassen. Jeg kjente et sug i magen, en urolig sommerfugl som flakset omkring. Jeg visste at dette var ubehagelig, så det på konvolutten. Jeg ventet dårlige nyheter.

Jeg gikk og gruet meg i flere timer. Konvolutten lå på benken til spott og spe. Den lille djevelen som bor inni meg sa høyt og tydelig ” Ja det var det. Nå er du skikkelig ille ute. Jeg visste at dette kom til å skje. Dette går aldri bra. Huff og huff “.  Han gned det inn. Ja, for Djevelen er en han, akkurat som Gud, ikke sant? Og jo mere plass han fikk, jo ivrigere ble sommerfuglen.

Det er ikke første gang jeg har fått ubehagelige brev i posten. Det har faktisk skjedd opptil flere ganger. Ganske ofte går jeg med denne klumpen i magen og gruer meg til å hente posten. Forventer liksom dårlig nytt. De aller fleste gangene er det ikke noe nytt i det hele tatt. Bare reklame og de vanlige hyggelige regningene.

Så for en stund tilbake tok jeg et oppgjør med denne djevelen som snakket meg i øret. Vi hadde oss en god, gammeldags samtale. Jeg sa at jeg likte ikke denne postkassa noe mer enn han, likte ikke å åpne brev med skummelt innhold, likte ikke å gå og grue meg i flere timer bare fordi at noen hadde funnet på å sende meg et brev. Men det hjalp jo ikke vesentlig at han sto og jazza opp situsjonen og skapte katastrofetanker. Gjorde det vel?

” Nei, jeg bare sier hva du tenker jeg”, sa Djevelen.

” Ja det kan du slutte med”, sa jeg.

“Og du kan jo slutte med å tenke disse tankene da”, sa Djevelen.

Og det avsluttet den samtalen. For det hadde han rett i. Hva var trusselen her egentlig? Det var jo ingen som holdt en pistol mot hodet mitt? For hvordan hadde det gått disse andre gangene? Jeg hadde da overlevd hittil. Og de problemene jeg hadde i fjor eller sist gang jeg gruet meg for å åpne et brev, hadde jeg de fortsatt? Nei….

Dette satte hele situasjonen i nytt lys. Nytt herlig lys. Her har jeg gått og kasta bort timer og tanker og følelser, kanskje også et smakfullt måltid og det som bedre er, på å grue meg til noe jeg ikke visste hva var eller som jeg allikevel visste ville komme. Hva er hensikten her a?

None.

Så nå har jeg funnet ut at neste gang det kommer et skummelt brev, så skal jeg åpne det med en gang og forvente at ” dette fikser jeg, for det har jeg alltid gjort før”! Eller jeg skal ta det med inn, sette på litt god musikk, koke meg en god kopp te, trekke pusten og sette meg ned. Og mens jeg åpner det så har hjernen min allerede begynt å tenke på løsninger på den utfordringen som jeg vet kommer. Uansett hva som venter meg, så blir jeg ikke vippet av pinnen. Sommerfuglen skal få flakse, men denne gangen med rolige vingeslag.

Indre tilstandskontroll. Et deilig verktøy for situsjoner som denne.

Jeg leste et sted at 99% av det vi bekymrer oss for aldri noensinne skjer. Og i de 1% tilfellene hvor noe virkelig skjer, så ville vi aldri vært forberedt uansett hvor mye vi har gått og gruet og gremmet. Så det er en forunderlig form for energisløsing og selvpining vi driver med.

Så nok er nok. I morgen tror jeg faktisk at jeg skal sette et smilefjes på postkassa gitt. Bare for å minne både postmannen og meg selv på livet faktisk ikke er så skummelt 🙂

Det ordner seg.

Ps. Sender en takk til Djevelen som minnet meg på hvem som styrer denne skuta.