Kategoriarkiv: Uncategorized

Den dagen sjelen min fikk vinger

Solgongen min

Solgongen min

 

 

Jeg føler meg vektløs. Tankeløs. Smerteløs. Fri.
Jeg flyter. Jeg svever.
Jeg opplever et enormt rom rundt meg.
Et uendelig fredfullt rom.
Lydbølgene fyller hele rommet, fyller kroppen, fyller hodet, fyller alle cellene. Fyller uendeligheten.
Jeg føler en enorm ydmykhet.
Trygghet. Visshet. Kjærlighet.

Jeg er på en reise. En sjelereise.

Jeg vet jeg ligger på gulvet på en matte.
Men jeg kan besverge at kroppen min ikke er i kontakt med matten under meg.
Jeg kan besverge at jeg er et annet sted en det jeg vet at kroppen min er.
Jeg kan besverge at jeg ikke har en eneste tanke i hodet.
Allikevel er bevissheten min koblet på noe som er mye større og mye mer.
Enn jeg noen noensinne har trodd var mulig.

Lyden når sitt cresendo og det er som om jeg er med på en eksplosjon, en ekspandering.
Jeg utvider meg til å fylle hele rommet. Til å være i ett med det.

Vibrasjonene henger igjen i rommet lenge etter at lyden er stilnet. Jeg vil ikke tilbake.
Jeg vil ikke tilbake til min vanlige bevissthet. Jeg vil være i dette uendelige, fredfulle, vakre….

Dette var mitt første møte med gongen. Siden er det blitt mange flere.
Like vakre. Like uendelige. Like magiske.

Det sies at gongen innehar alle oktaver fra de jordiske toner
til alle universets lyder og vibrasjoner.
Det sies at gongen hjelper deg til å komme i kontakt med den du egentlig er.
Det sies at gongen skaper en gjenklang, en gjenkjennelse i deg.
Det sies at gongen helbreder på cellenivå.
Det sies at gongen er magisk.

Jeg kan bekrefte alt dette.
Det er mitt liv før og etter.

Så sterke krefter er det i disse vibrasjonene at jeg mener de har ristet på plass noe vesentlig i min kropp og i mitt sinn.

Så vesentlig at jeg nå selv er den lykkelige eier av den vakreste Solgong.

Solguden RA

Solguden RA

Så vakker og vesentlig er den at jeg har gitt den et navn.
Ra. Etter solguden.
Ra betyr skaper.

Solgudens skapende kraft.

Det gongen har gjort for meg kan den også gjøre for deg.
Vil du oppleve gongens magiske vibrasjoner og begynne å skape ditt eget liv, så kontakt meg gjerne og jeg vil spille for deg.

HJERTEKVELD

lilla hjerter

 

 

Jeg vil sammen med Inger Ane Sletten i Din Natur arrangere en “Hjertekveld” den 5.februar 2016 på Røde Kors huset på Sand i Ullensaker.

❤ Kveldens innhold

* Velkommen
* Pust yoga
* Energetiske øvelser
* Pause med lett mat, snacks, drikke
* Music healing og heartdance
* Gongbad

PUST YOGA
Rolig og mindfull pust yoga for alle som ønsker å praktisere tilstedeværelse og øke sin bevissthet rundt sitt eget liv.
Fokus i pust yoga er å skape mer balanse i nervesystemet. Yoga formen er HaTha yoga som er en samhandling mellom det aktive og det å være innovervendt. Kan praktiseres av alle.

ENERGETISKE ØVELSER
Vi mennesker består av energi og vi skaper selv energi.
Denne kvelden vil vi utforske dette og leke litt med det som oppstår.
Er du klar for et par magiske opplevelser?

MUSIC HEALING OG HEARTDANCE
Du vil få være med på en musikk ~ sang ~ og dansereise hvor vi sammen lader vår positive energi. Musikken løfter oss inn i en opplevelse av takknemlighet og glede ~ innenfra og ut. Dansen er enkel og rolig “bodymovement” som setter deg i kontakt med din opprinnelige harmoniske tilstand.
Sangene er en form for mantra hvor ord og toner satt sammen blir en meditasjon i seg selv. Gevinsten er deilig avspenning, lykkefølelse, og nærvær.
Mantrasang er basert på gammel visdom og brukt i tusenvis av år for å bringe oss nærmere og dypere inn i meningen med vår eksistens, og for å opprettholde vår fysiske, mentale og spirituelle helse.
Vi synger alle med den stemmen vi har til tekster som Reyno har med seg.

GONGBAD
Gongbadet er et vakkert avspennende lydbad og meditative vibrasjoner. Vibrasjonene fra Gongen gir dype, toner som bader din kropp og sjel.
Gongen er bærer av universets opprinnelige vibrasjoner og lyder. Dens toner spenner over alle oktaver, fra de jordiske toner og vibrasjoner til lyden av kosmos. Vi bruker Gongens vibrasjoner, den Tibetanske syngebollen, Rainstick og Koshi klokkene. Avspenningen skjer på Yogamatter med et varmt pledd over kroppen.

* Dørene åpnes kl 1730 for mingling og fellesskap
* Vi starter kl 1800 og avslutter ca kl 2200
* Pris Kr 350
* Barn fra 12 ~16 er hjertelig velkommen ~ 50kr
* Lett mat, snacks og drikke er inkludert.
* Ta med yogamatte og pledd hvis du har

Delt glede er dobbelt glede! TA MED EN VENN GRATIS!

Vårt ønske er å skape et levende og pulserende sted hvor nære opplevelser og gode møter får plass.
Lykkes vi med dette arrangementet, så vil vi så inderlig arrangere flere:)
Støtt opp om initiativet ved å dele det med venner, familie og kjente!

❤️ Spre det glade budskap! ❤️

 

Kontaktinfo og påmelding til:

Inger Ane ~ dinnatur@gmail.com ~ tlf 410 41 071
www.dinnatur.no
Lisbeth ~ lisbethboen@gmail.com ~ tlf 926 66 473
www.touchofart.no

Se Hjertekveld på facebook!

 

Mindful i motstand

 

 

 

Det er som om livet flyter.IMG_3502
Hendelser flettes inn i hverandre.

Hver dag smiler.
Livet leker lett og solskinn finnes overalt.
Jeg sitter i båten og flyter i fred og kjærlighet.

Og pang! Kræsj!
Noe treffer – båten lekker.

Jeg ser fortsatt vannet renne, hører bølgene skvulpe, kjenner jeg har fast materiale under føttene, men båten tar inn vann.
Jeg må kave meg i land for ikke å drukne.

Eller må jeg det?
Kan jeg hvile i det som er uten å synke?

Den første stunden motstand treffer er den vanskeligste. Båten tar inn vann, er sårbar for omgivelsene. Så må jeg orienterer meg. Hvor dyp er denne skaden? Kan jeg fortsatt flyte?
Så kan jeg begynne å irritere meg, frustrere meg, forbanne meg, forbanne omverden, klandre, skylde på, sause meg inn.
Da kjennes det skikkelig ille ut både i hjertet, magen og drøvelen, og jeg kan finne mange grunner til å gråte en skvett, spise sjokolade og forbanne livets urettferdighet.
Og  da synker jeg.

Så har jeg et annet valg. Jeg kan akseptere tingenes tilstand, være oppmerksom og nærværende, kjenne på følelsene uten å dømme. Tenke: denne situasjonen er her nå.
J e g er her nå. Pust med det.
Da kan jeg rette oppmerksomheten innover, skape et rom inni meg som har plass til dette, og jeg kan utvide min bevissthet og fortsatt flyte med.IMG_4001
Står jeg støtt i meg selv, har god kontakt med jordingen min, røttene mine, er det mye
lettere å puste med motstand enn mot. Da har jeg støtte.

Det er godt å vite at uten motsetninger så eksisterer ingenting.
Har jeg det ene – flyt, så vil jeg også møte det andre – motstand.
Som natt møter dag, Som sol møter regn. Som liv møter død.

Egentlig så er ikke dette motsetninger i det hele tatt. Det er bare tilstander, som alle har en likeverdig eksistens og fortjener likeverdig oppmerksomhet.
Er jeg glad, smiler jeg. Er jeg trist, gråter jeg. Er jeg sint, brummer jeg litt.
Ingen av delene er feil, ugreit eller vanskelig. Det er bare slik det er. Det er livet slik det er.
Treffer jeg motstand kan jeg fortsatt flyte. Bare røttene mine er kraftige nok, og jorden bærer meg, er jeg uavhengig av hva som treffer.

Det går an å være glad selv om jeg er såret.
Det går an å være trygg, selv om båten tar inn vann.

Jeg smiler. Ser solen skinne. Kjenner på fred og kjærlighet. Båten flyter.
Ingenting er endret, men allikevel så er alt annerledes.

Liz

Mindfullness i Nydalen

 

 

 

Det er som om den ser meg med en gang jeg kommer. Sannsynligvis hører den meg først, før jeg ser den. Den sitter på en sten alene ute i vannet.Fuglen i Nydalen
Stolt, rank, glad, årvåken, livlig!
Når jeg kommer er det akkurat som om den kvikner til enda litt ekstra.
Beveger seg litt rundt på stenen, viser seg frem, kvitrer litt høyere og enda litt livligere.

Jeg tenker:  “Det var jo veldig hyggelig med selskap av deg da!”

Jeg setter meg også på en sten. Linerlens høylydte, muntre kvitring er musikk i mine ører.
Jeg åpner sansene og tar inn. Lukter skog, sand, jord. Kjenner sol mot hud.
Ser vannet renne  villig forbi. Treffer det motstand, finner det bare en vei rundt.
Stanser ikke. Stanger ikke. Bare flyter med.
Jeg putter bena i vannet, kjenner følelsen av kulde mot hud, sildring, kiling, kraft.
Snart er vi ett vannet og jeg.
Jeg fører hånden i vannet, holder igjen, kjenner motstand – slipper, kjenner flyt.

En sterk metafor på livet i seg selv.

Plutselig blir jeg var at fuglen har flyttet seg til treet rett over meg. Der sitter den nært, men allikevel trygt. Jeg føler at den ser meg, føler meg. At den er glad for mitt selskap.
Vi kvitrer litt sammen.

Så flyr den over til den andre siden av elvebredden. Og nå er det jeg som følger den.
Vil ikke at den skal forsvinne for meg.
Jeg venter. Hva vil den gjøre nå? Den kvitrer da noe vanvittig lystig?
Jeg våger å flytte blikket til vannet igjen. Kjenner jeg blir dratt inn i vannets bevegelser og lyder, i flyten. En herlig meditasjon i seg selv.
Lyden av fuglens sang er sterkere enn vannets sildring og vandring rundt stenene.
Snart er den tilbake i treet over meg.
Jeg kan sverge at den synger til meg, snakker med meg, føler meg.

“Hva vil du si, lille sjel? Hva varsler du om?”

Jeg kjenner jeg blir ydmyk. Denne sårbare, lille og allikevel så sterke skapningen, født i frihet, født inn i sitt rette element, lykkelig i sitt rette element, kommer til å dø i sitt rette element.
Vil jeg også gjøre det?
Er jeg lykkelig? Er jeg fri? Er jeg i mitt rette element?
Er jeg i stand til å feire livet slik denne fuglen gjør? Bruse med fjørene som den?
Skape kontakt slik den gjør? Er jeg i stand til å se andre slik den ser meg?
Tiden står stille.
Jeg klarer ikke gjøre opp full status med disse kraftfulle spørsmålene der jeg sitter.
Vet at jeg har et stykke å gå før jeg er like fri som fuglen. Men jeg vet også at jeg er underveis. Og at jeg har vinger.

Kjenner jeg vil bli her og kommunisere mer, allikevel må jeg ,som vannet, bevege meg videre.

“Vil du følge med et stykke?”

Jeg beveger meg sakte opp mot stien. Den følger etter over hodet mitt.
Jeg stopper. Den kvitrer.
Slik fortsetter vi et lite stykke.
Til slutt snur jeg meg mot den, takker mykt for følget og for budskapet, vet at den må forlate meg snart. Den må tilbake til sitt element, jeg til mitt.

Oppgaven jeg hadde med på denne turen var tilstedeværelse.
Jeg mener å påstå at jeg lyktes.

 

 

Kritikeren

 

 

 

Jeg ble rett og slett overrumplet, tatt på sengen, såret, skuffet og ydmyket.  Det var min første reaksjon. Kritikken kom ikke pakket inn i silke og bomull, men i sinne, aggresjon og ironi.
Reaksjoner på min væremåte, handlemåte, tenkemåte.

Lenge følte jeg meg såret, misforstått og forulempet. Jeg gikk i tenkeboksen. Var jeg virkelig slik? Var dette sannheten om meg? Var det slik andre mennesker så meg? Var jeg så innsnevret og navlebeskuende? Var jeg så uten selvinnsikt og ute av stand til å se andre i tillegg?

Jeg gikk grunnleggende inn i tanken og beskuet meg selv, min oppfatning av meg selv. Kunne det være at jeg har levd på en livsløgn? At jeg har hatt for høye tanker om meg selv?
For god selvfølelse? Har jeg vært egoistisk?
Noen av de spørsmålene kunne jeg svare ja på, i enkelttilfeller.
Ja visst hadde jeg noen gang vært egoistisk, ja visst hadde jeg noen gang vært navlebeskuende, ja visst hadde jeg noen ganger lidd under mangel på selvinnsikt….
Men at dette var sannheten om meg som et helt menneske, det kunne jeg ikke være enig i.
For er jeg det ene, så er jeg også det motsatte.

Jeg begynte å bevege meg bort fra egne såre følelser og til kritikerens bakgrunn for å kritisere. Hva var det i min handle/være måte som provoserte kritikeren? Hva var det kritikeren ikke kunne tolerere? Eller enda bedre, hva var det som gjorde at kritikeren lot seg provosere og som senket toleransenivået? Og hva sa det om kritikeren selv?

  • Kan kritikk være selvhevdelse?                                       pekefinger
  • Kan kritikk være kontrollbehov?
  • Kan kritikk være mangel på egen selvfølelse?
  • Kan kritikk være manipulerende?
  • Kan kritikk være strategisk?
  • Kan kritikk være styrkefordeling?
  • Kan kritikk være møte med egne fordommer?

Med hvilken rett kan vi kritisere? Hvem eier sannheten?
Kritikk handler om regler, kotymer, normer og holdninger. Det er vårt bakgrunnsmateriale som har formet våre meninger opp gjennom. Vår oppvekst, vår kultur, vårt miljø er hovedaktører, og hvordan dette tilpasses og filtreres til vår egen oppfatning av hva som er rett og galt. Og hva er rett og galt? Hva er fasiten? Finnes det rett og galt? Eller er det bare forskjellige måter å gjøre ting på?

Mange kan være kritisk overbevisende og spre sin overbevisning til andre i et forsøk på å forsterke sin egen oppfatning. Det er lett å la seg fange og farge av kritikk, og slik oppstår sladder.
Jeg har aldri vært god til å ta imot kritikk og jeg vet grunnen:
Kritikk preller ikke av, det sårer, det ødelegger, det bryter ned tillit. Det er ingenting positivt med kritikk, med mindre den er konstruktiv, belysende og oppbyggende. Det må komme i en innpakning som er spiselig, gjerne pakket i bomull, silke og kjærlighet, da vil jeg lytte og ta til etterretning det som kommer.
I NLP har vi noe som heter ”hypnotic feedback”.  Det er det samme som oppbyggende, konstruktiv tilbakemelding. Vi gir to positive tilbakemeldinger, et potensial til forbedring, og en positiv konkluderende avslutning. For eksempel: Jeg liker deg fordi du er så kreativ også er du så inkluderende! Hvis du i tillegg klarer å jobbe mer med tålmodighet, så vil du oppnå store ting!
Det ville være en kilde til oppmuntring og ettertanke!

Jeg har også kritisert andre. Til tider har jeg selv vært akkurat slik som jeg beskriver kritikeren i denne historien. Det var før. Nå jobber jeg mye med å ikke la mine egne følelser rive med. Jeg jobber med å la mennesker få lov til å være den de er, der de er og på sine egne premisser. Om jeg mener noe om andre, har det ingen hensikt å spre det med mindre det er positivt eller konstruktivt. Jeg møter kun mine egne fordommer.

Jeg har til og med sluttet å tute på irriterende dårlige trafikanter 😉 Jeg tenker at de sitter sikkert i egen tanker, er på ukjente områder, er usikre i trafikken –  ja jeg gir de rett og slett gode unnskyldninger for at de er “irriterende og dårlige trafikanter.”

Min egen verste kritiker kan jeg også selv være. Den som ødelegger kreativiteten, som kullkaster gode planer, som rakker ned på selvfølelsen min. Aldri har den brakt meg noen seire. Men hvis min indre kritiker er den som holder rammene på plass, som ser nyanser, som påpeker usikre momenter, som oppmuntrer til sterkere innsats, ja da kan jeg heie på den.

Jeg mener nøkkelord for å unngå og vingeklippe våre medmennesker med ord er aksept og toleranse. Aksept for andre menneskers væremåte og ståsted, og toleranse for eventuelle feil og mangler.
Det tar ikke ansvaret bort fra at jeg også trenger å jobbe med meg selv, men da på mine egne premisser og ikke andres. Andre kritikere skal ikke få ødelegge min selvfølelse.
For jeg har rett til å handle slik jeg mener er riktig for meg og mitt.

Hva du mener om meg er ikke min sak. Det er din. Det handler om deg.      

Heart to heart

Heart to heart

 

Med kjærlighet i hjertet                                       

Oppdagelsen av magi

Jeg sykler på fremmede veier.
Det er sol og varmt i luften. Jeg ender opp ved et tjern som ligger omkranset av en skog.
Vakre, hvite vannliljer flyter ute i tjernet. En and svømmer rundt i sivet alene og en livlig linerle kvitrer over hodet mitt. vannlilje

Der er en gammel, vaklete flytebrygge.
Jeg går ut og legger meg på den og stirrer ned i tjernet.  Jeg ser blader flyte forbi, røde, grønne, gule, siv og strå som har løsnet fra sitt feste, en død veps som led sin skjebne ved dette tjernet, blomsterstøv, alt bare flyter forbi i en egen strøm.
Så plutselig ser jeg de. Rumpetrollene!
De svømmer rundt i sin egen vannverden i et forrykende tempo, hit og dit, rett under overflaten. Noen har bare halen som vibrerer, andre har utviklet svømmeføtter og andre igjen har fått både føtter og armer som synes å bevege seg i alle retninger. Jeg ligger og studerer de en stund, hvordan de leker seg fremover, tilsynelatende uten mål og mening. Blikket mitt vandrer rundt, og på siden av bryggen ser jeg at det myldrer av rumpetroll som er på vei mot bryggen, hundrevis av dem!
De stanger i en kjempeklynge inn mot bryggen. Aldri har jeg sett så mange på en gang.
Hvor kommer de fra og hvor er de på vei?
Jeg er totalt fascinert og ligger og ler og studerer livet i vann en lang stund.
Livets oppstandelse i all sin prakt.

Jeg vandrer bortover stranden og ser at i gresset er det også et yrende liv. Der er de som allerede kan klare seg på land. Småfroskene. Uten halen, og nå i stand til å gjøre små sprett og sprang.
Assosiasjoner til barndommen dukker opp hvor dette var en spennende oppdagelse, jeg hadde bare helt glemt det.
Jeg legger meg på bryggen, tar av meg så mye klær jeg kan, legger meg i hvilestilling, armer og ben til alle kanter og glir inn i væretilstand. Det er bare lyder og lukter som når meg der jeg ligger.
Lukten av sol, sommer, sand og siv og en deilig blomsterduft fra vannliljene. Lyden av sprudlende fuglekvitter, vindens sus og en lett klukking i vannet. Jeg forsvinner inn i en tilstand av vektløshet og tidløshet, allikevel klar over at bryggen bærer meg, at vannet er under meg, at himmelen er over meg, og det er også alt.  Fred.

Jeg vekkes tilbake av en kvekkelyd like ved meg, anden vokter sine skatter i sivet, nå også sammen med sin partner, og jeg blir oppmerksom på at den lille linerlen søker kontakt.
Jeg snakker litt med den, kvitrer litt selv også, og jammen så tar den seg en liten dans rundt meg, stopper i luften og bare svever stillestående over meg, flere ganger gjør den et lite stup mot meg, svinger av og tilbake.
Vi snakker sammen litt linerlen og jeg, på vårt eget språk, leker litt. Så tar den seg et lite forfriskende bad rett foran meg, vasker fjærene sine i en nydelig liten forestilling, akkurat som om den søkte publikum.
En tanke når meg.  Linerlen har bare til oppgave å være en linerle. Fly rundt og lage lystige lyder, leke litt, ta seg et bad.Rumpetrollenes mål og mening er å bli en frosk, ingenting annet.
Bare være en frosk. Hoppe rundt i gresset og oppdage verden.

Hva om vi mennesker kunne tillate oss det samme? Bare være et menneske. Uten mål og mening. Bare nyte tilværelsen. 

Så blir jeg  oppmerksom på at det er akkurat det jeg har gjort.
Jeg har bare vært et menneske med åpne sanser i dag. Og oppdaget verden slik den er.
Vært i nuet, i øyeblikket, tilstedeværende, i nærkontakt med naturens og livets under.
Ingen tanker forstyrret, de fløt av gårde med bladene i vannet.

Og slik oppdaget jeg magi.

Valgets kval

Jeg har lest en bok som heter “I morgen var jeg alltid en løve” av Arnhild Lauveng. løveDen beskriver hennes historie i den tiden hun var schizofren. Hun er nå frisk og arbeider som psykolog. Meget gripende og sterkt skildrende fortelling. For en innsikt! Kan virkelig anbefales.

Det var noe jeg reagerte spesielt på der, som fikk meg til å tenke. I en situasjon som barn ble hun stående og måtte ta et valg om hvem hun skulle være, hvem hun skulle identifisere seg med. Skulle hun være den snille, pliktoppfyllende, stille? Eller skulle hun gå for den livfulle, sprudlende og fargerike? Valgets kval gjorde at hun ikke valgte noen av delene, men forholdt seg passivt til de begge. Slik begynte hun å utslette seg selv og lagde opp en fiktiv person som kunne ta ansvar for alt det hun selv ikke klarte. Denne personen representerte alle kravene og forventningene som stiltes til henne. Alle de oppgavene og ansvaret som hun måtte stå til rette for og valgene hun måtte ta. Hun forklarer det som et dilemma som vi mennesker havner i når vi har flere motstridende behov og tanker som det ikke er mulig å romme samtidig, og som vi derfor splitter opp. I hennes tilfelle i flere personligheter.

Hun legger også vekt på viktigheten av å skape en identitet tidlig ved å bli stilt spørsmål som:

  • hvem er du
  • hva vil du
  • hvor vil du
  • hva er viktig for deg
  • hvilke grunnleggende verdier vil du stå for
  • hva liker du
  • hva liker du ikke
  • hvilke drømmer har du

Hvem har ikke gått rundt og fundert på disse spørsmålene? I tenårene f.eks. Men er det noen som hjelper oss med å formulere svarene fra egen tunge? Eller forblir det bare spørsmål? Forfatteren mener at svarene vi kommer frem til er de sterkeste markører på hva som er de riktige, viktige og fornuftige krav til oss selv på bakgrunn av egne referanserammer og ikke andre sine. Det handler om å bryte vaner og forventninger og forholde oss til egen rolle og eget ansvar.

Det antas at lidelsen schizofreni oppstår i alderen 16-25 år, altså i den perioden vi er mest frustrerte og blir dratt i forskjellige retninger. Det sies også at lidelsen kan oppstå i perioder med stress, en opplevelse av manglende mestring, og ikke minst stigmatiserende holdninger.

Dette burde få det til å ringe en bjelle både her og der. I dagens samfunn hvor det stilles så store krav til alt og alle, er risikoen for at vi går på en smell stor. Ikke nødvenigvis så graverende som å bli schizofren, men psykiske lidelser øker. Utmattelseslidelser øker. Vi skal tørre å stille spørsmålet: hvorfor?

Jeg er så glad for mitt møte med NLP. Der er disse spørsmålene helt grunnleggede og  identitetsskapende. Det forandret mine tanker om meg selv og mine medmennesker, både mine holdninger og  handlinger. Det eneste jeg er lei meg for er at det ikke møtte meg på et tidligere tidspunkt. F.eks som tenåring. Det kunne spart meg for mye “bryderi” og mange omveier.

Noe som har hjulpet meg mye i min prosess er å ikke se på på meg selv som et enten/eller. Enten er jeg sterk eller svak, jeg er tålmodig eller jeg er utålmodig, jeg er pliktoppfyllende eller jeg er slurvete. Jeg er både og. Jeg er sterk og jeg er svak, jeg er tålmodig og utålmodig, jeg er pliktoppfyllende og slurvete. Ved å integrere disse begge delene av meg som en enhet snarere enn en splittethet, har jeg unngått mye unødvendig slitasje og frustrasjon. Det handler om aksept.

Men jeg skulle bli godt voksen før jeg skulle lære og forstå dette. Nå holder jeg på med å vikle meg ut av det jeg har viklet meg inn i. Det kalles utvikling 🙂

Mitt ønske er at vi som går foran og har skjønt dette, skal hjelpe de som kommer etter med å identifisere sine egne svar. Blir vi aldri guidet videre, hvis vi bare henger igjen med spørsmålene, så er det lett å gå seg vill i eget hode. Hvis vi kan bidra til at andre kan integrere denne kunnskapen tidligere og skape seg en sterkere følese av egen identitet, da tror jeg vi lettere kan si ja til det som passer inn og nei til det som ikke passer. Slik at det blir samsvar mellom indre ønsker og ytre handling.

Kongruens heter det. Noe jeg tror er uhyre viktig for vår egen helse.

Og det hadde ikke forundret meg om dette enkle grepet hadde syntes på statistikken over psykiske lidelser og utbrenthet i framtiden.