Månedsarkiv: juli 2014

Mindfullness i Nydalen

 

 

 

Det er som om den ser meg med en gang jeg kommer. Sannsynligvis hører den meg først, før jeg ser den. Den sitter på en sten alene ute i vannet.Fuglen i Nydalen
Stolt, rank, glad, årvåken, livlig!
Når jeg kommer er det akkurat som om den kvikner til enda litt ekstra.
Beveger seg litt rundt på stenen, viser seg frem, kvitrer litt høyere og enda litt livligere.

Jeg tenker:  “Det var jo veldig hyggelig med selskap av deg da!”

Jeg setter meg også på en sten. Linerlens høylydte, muntre kvitring er musikk i mine ører.
Jeg åpner sansene og tar inn. Lukter skog, sand, jord. Kjenner sol mot hud.
Ser vannet renne  villig forbi. Treffer det motstand, finner det bare en vei rundt.
Stanser ikke. Stanger ikke. Bare flyter med.
Jeg putter bena i vannet, kjenner følelsen av kulde mot hud, sildring, kiling, kraft.
Snart er vi ett vannet og jeg.
Jeg fører hånden i vannet, holder igjen, kjenner motstand – slipper, kjenner flyt.

En sterk metafor på livet i seg selv.

Plutselig blir jeg var at fuglen har flyttet seg til treet rett over meg. Der sitter den nært, men allikevel trygt. Jeg føler at den ser meg, føler meg. At den er glad for mitt selskap.
Vi kvitrer litt sammen.

Så flyr den over til den andre siden av elvebredden. Og nå er det jeg som følger den.
Vil ikke at den skal forsvinne for meg.
Jeg venter. Hva vil den gjøre nå? Den kvitrer da noe vanvittig lystig?
Jeg våger å flytte blikket til vannet igjen. Kjenner jeg blir dratt inn i vannets bevegelser og lyder, i flyten. En herlig meditasjon i seg selv.
Lyden av fuglens sang er sterkere enn vannets sildring og vandring rundt stenene.
Snart er den tilbake i treet over meg.
Jeg kan sverge at den synger til meg, snakker med meg, føler meg.

“Hva vil du si, lille sjel? Hva varsler du om?”

Jeg kjenner jeg blir ydmyk. Denne sårbare, lille og allikevel så sterke skapningen, født i frihet, født inn i sitt rette element, lykkelig i sitt rette element, kommer til å dø i sitt rette element.
Vil jeg også gjøre det?
Er jeg lykkelig? Er jeg fri? Er jeg i mitt rette element?
Er jeg i stand til å feire livet slik denne fuglen gjør? Bruse med fjørene som den?
Skape kontakt slik den gjør? Er jeg i stand til å se andre slik den ser meg?
Tiden står stille.
Jeg klarer ikke gjøre opp full status med disse kraftfulle spørsmålene der jeg sitter.
Vet at jeg har et stykke å gå før jeg er like fri som fuglen. Men jeg vet også at jeg er underveis. Og at jeg har vinger.

Kjenner jeg vil bli her og kommunisere mer, allikevel må jeg ,som vannet, bevege meg videre.

“Vil du følge med et stykke?”

Jeg beveger meg sakte opp mot stien. Den følger etter over hodet mitt.
Jeg stopper. Den kvitrer.
Slik fortsetter vi et lite stykke.
Til slutt snur jeg meg mot den, takker mykt for følget og for budskapet, vet at den må forlate meg snart. Den må tilbake til sitt element, jeg til mitt.

Oppgaven jeg hadde med på denne turen var tilstedeværelse.
Jeg mener å påstå at jeg lyktes.